De ekte vennene.

Jeg var skikkelig flink til å skaffe meg venner før. 
I femteklasse var jeg med noen hjem annenhver dag. Jeg hadde flere bestevenninner som stadig ringte på døra mi, sendte sms og som jeg chattet med stadig vekk.
Jeg var i hvert fall mer ute enn det jeg var hjemme.
Når jeg begynte i sjetteklasse fortsatte det. Jeg fikk enda flere venner. Dro på besøk til dem, og dro til byen, spiste is og greier.
Det fortsatte slik hele barneskolen. Når jeg sluttet i midten av syvendeklasse for å begynne på en annen skole, hadde jentene i klassen en fest for meg. Jeg hadde aldri følt meg så bra i hele midt liv.
Men da jeg kom på den nye skolen, var jeg plutselig ikke så populær lengre. Ikke at jeg noen sinne hadde vært det. Kanskje jeg bare tok feil valg av venner. Noe jeg absolutt ikke angrer på i dag. Jeg hadde et par venner på skolen. Et par jenter i klassen.

Så var det ungdomsskolen. Jeg hadde aldri vært så mye for meg selv. Vi hadde flyttet midt ute i skogen og det tok minst en halvtime å sykle til nærmeste venn.
Jeg hadde aldri vært så deprimert. De vennene jeg hadde ringte nesten aldri. Vi snakket nå og da på facebook, men det var ikke så mye mer enn det.
Kanskje jeg ikke var så flink med å få venner likevel.
Jeg hadde en to bestevenninner som jeg husker. Hun ene hang kun med meg når hennes bestevenninne var kjip med henne, eller at hun ikke kunne. Hva slags venn er det?
Hun andre var av den sjenerte sorten, som det var vanskelig å være med uten at man foreslo ting selv.
Så fikk den siste venninna mi og jeg en ny venn. Hun var super. Vi ble et slags trekløver og ble nesten aldri sett på skolen fra hverandre.
Igjen så følte jeg at jeg var en del av noe. Men fortsatt bodde jeg midt ute i skogen og hadde vanskelig for å være med vennene mine.
Det var det siste året på ungdomsskolen.  
Da hadde jeg tre venner. 16 år og kun tre venner fra skolen din.
Selvfølgelig hadde jeg mista kontakten med så godt som alle vennene mine fra Oslo.
jeg snakka nesten ikke med noen på facebook. Kun de nærmeste nå og da.

Nå går jeg på videregående. Har to venner igjen fra ungdomsskolen, ingen ordentlige venner fra oslo.
Så klart ble jeg venn med noen fra klassen min nå. Da har jeg vel et par mer til sammen.
Alle erfaringene jeg har hatt opp igjennom barndommen min har gjort meg så utrolig.. bitter.
De vennene jeg har hatt, har vist seg at jeg egentlig ikke kunne kalle venner uansett.
For, hva er egentlig en venn? Er det en som snakker med deg av og til i friminuttet? Eller er det en som du henger med absolutt hver dag?
Jeg kan si først at jeg er absolutt ikke en god venn til alle de jeg har igjen.
Men en EKTE venn er.. en som tar vare på forholdet. En som kommer på besøk uten å avtale en uke i forveien. En som ringer for å høre hvordan det går. En som ikke overser deg når det er en "bedre" venn tilstedet. En som man ikke ser deg en mer gang i året etter du har mast på vedkommede i flere månder om å møtes. 
Jeg kan komme på hundre flere grunner til hvordan en god venn skal være.
Kanskje det er derfor jeg er så bitter. De vennene jeg trodde skulle være vennene mine, har bevist ovenfor meg til slutt at jeg ikke betyr en dritt for dem.
Da tenker man til slutt hva man selv har gjort. Var det JEG som ikke holdt kontakten og ikke var en god venn?
Det er det som er så frustrerende og det som gjør det så vanskelig å få nye venner.

Det kommer alltid til å være jeg som sitter igjen alene, fordi alle andre finner seg noen som er bedre.
Jupp, der har du det. Akkurat som meg, liker folk ting som er mer interessant.

 

fml. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hmjo

hmjo

17, Oslo

En nettdagbok. Jeg skriver om det som plager meg, og om det som gjør meg lykkelig. Mye om venner, kjærlighet og andre ting som hender i min hverdag. Jeg vil helst være anonym :)


Shoutbox

Kategorier

Arkiv

hits