De ekte vennene.

Jeg var skikkelig flink til skaffe meg venner fr.
I femteklasse var jeg med noen hjem annenhver dag. Jeg hadde flere bestevenninner som stadig ringte p dra mi, sendte sms og som jeg chattet med stadig vekk.
Jeg var i hvert fall mer ute enn det jeg var hjemme.
Nr jeg begynte i sjetteklasse fortsatte det. Jeg fikk enda flere venner. Dro p besk til dem, og dro til byen, spiste is og greier.
Det fortsatte slik hele barneskolen. Nr jeg sluttet i midten av syvendeklasse for begynne p en annen skole, hadde jentene i klassen en fest for meg. Jeg hadde aldri flt meg s bra i hele midt liv.
Men da jeg kom p den nye skolen, var jeg plutselig ikke s populr lengre. Ikke at jeg noen sinne hadde vrt det. Kanskje jeg bare tok feil valg av venner. Noe jeg absolutt ikke angrer p i dag. Jeg hadde et par venner p skolen. Et par jenter i klassen.

S var det ungdomsskolen. Jeg hadde aldri vrt s mye for meg selv. Vi hadde flyttet midt ute i skogen og det tok minst en halvtime sykle til nrmeste venn.
Jeg hadde aldri vrt s deprimert. De vennene jeg hadde ringte nesten aldri. Vi snakket n og da p facebook, men det var ikke s mye mer enn det.
Kanskje jeg ikke var s flink med f venner likevel.
Jeg hadde en to bestevenninner som jeg husker. Hun ene hang kun med meg nr hennes bestevenninne var kjip med henne, eller at hun ikke kunne. Hva slags venn er det?
Hun andre var av den sjenerte sorten, som det var vanskelig vre med uten at man foreslo ting selv.
S fikk den siste venninna mi og jeg en ny venn. Hun var super. Vi ble et slags treklver og ble nesten aldri sett p skolen fra hverandre.
Igjen s flte jeg at jeg var en del av noe. Men fortsatt bodde jeg midt ute i skogen og hadde vanskelig for vre med vennene mine.
Det var det siste ret p ungdomsskolen.
Da hadde jeg tre venner. 16 r og kun tre venner fra skolen din.
Selvflgelig hadde jeg mista kontakten med s godt som alle vennene mine fra Oslo.
jeg snakka nesten ikke med noen p facebook. Kun de nrmeste n og da.

N gr jeg p videregende. Har to venner igjen fra ungdomsskolen, ingen ordentlige venner fra oslo.
S klart ble jeg venn med noen fra klassen min n. Da har jeg vel et par mer til sammen.
Alle erfaringene jeg har hatt opp igjennom barndommen min har gjort meg s utrolig.. bitter.
De vennene jeg har hatt, har vist seg at jeg egentlig ikke kunne kalle venner uansett.
For, hva er egentlig en venn? Er det en som snakker med deg av og til i friminuttet? Eller er det en som du henger med absolutt hver dag?
Jeg kan si frst at jeg er absolutt ikke en god venn til alle de jeg har igjen.
Men en EKTE venn er.. en som tar vare p forholdet. En som kommer p besk uten avtale en uke i forveien. En som ringer for hre hvordan det gr. En som ikke overser deg nr det er en "bedre" venn tilstedet. En som man ikke ser deg en mer gang i ret etter du har mast p vedkommede i flere mnder om mtes.
Jeg kan komme p hundre flere grunner til hvordan en god venn skal vre.
Kanskje det er derfor jeg er s bitter. De vennene jeg trodde skulle vre vennene mine, har bevist ovenfor meg til slutt at jeg ikke betyr en dritt for dem.
Da tenker man til slutt hva man selv har gjort. Var det JEG som ikke holdt kontakten og ikke var en god venn?
Det er det som er s frustrerende og det som gjr det s vanskelig f nye venner.

Det kommer alltid til vre jeg som sitter igjen alene, fordi alle andre finner seg noen som er bedre.
Jupp, der har du det. Akkurat som meg, liker folk ting som er mer interessant.

fml.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hmjo

hmjo

17, Oslo

En nettdagbok. Jeg skriver om det som plager meg, og om det som gjr meg lykkelig. Mye om venner, kjrlighet og andre ting som hender i min hverdag. Jeg vil helst vre anonym :)


Shoutbox

Kategorier

Arkiv

hits