En rar drøm

I natt hadde jeg den rareste drømmen på lenge.
Så vidt jeg husker, så var det krig i Norge, og jeg var i ett kjøpesenter. Gudene vet hvorfor...
Faren min var sammen med meg, og vi måtte gjemme oss, fordi det kom noen som ville skyte alle i butikken. Derfor tok vi inn på ett hotell som var inne i ett kott, på ett eller annet merkeligvis. Inne i det lille kottet, var det to senger, bad og en ekstra dør. Mer husker jeg ikke av drømmen, før jeg plutselig er hos en veldig god venninne av meg (la oss kalle henne Kamilla), og vi skulle få lov til å sove i to av skuffene dem hadde hos seg. Plutselig hørte vi skudd, og jeg løp alt jeg kunne ut på gaten. Deretter løp jeg opp en vei som er ekstremt nærme en skog vi har i nærheten der jeg bor.
Da jeg snudde meg og så meg tilbake, så jeg en gutt fra klassen min komme løpende. Jeg visste ikke hva han gjorde der, fordi han bor egentlig ganske langt unna meg i virkeligheten. Han sa han ville gjemme meg, så vi la oss sammen i en veigrøft og han hadde tatt med seg en diger sovepose, som vi la oss sammen oppi. Det var så rart, vi bare lå der, redde, og holdt hender. I virkeligheten ville jeg aldri ha gjort det med han, fordi jeg liker han egentlig ikke så veldig godt. Selvom så føltes det veldig trygt og godt, i drømmen.
Når vi hadde ligget der en stund, kom det kjørende en bil, som stoppet rett vedsiden av oss. Vi løp alt vi kunne inn i en hage som var i nærheten og gjemte oss bak en gammel barnevogn. Personene som var i bilen ropte navnet mitt, helt til de antageligvis ga opp og kjørte videre ned veien.
Jeg husker ikke mer fra vi var der i hagen. Jeg vet det var mer som skjedde der, men uansett så løp jeg uten den gutten i klassen min, tilbake til Kamilla sin blokk.
Jeg løp rett inn i kjelleren der. Det var flere som satt der, kanskje 20 stykker. Vi hørte noen som kom nærmere kjelleren med en pose som knitret veldig. Døren smalt opp, og det kom inn en gutt. Eller en ungdom da. Han var ekstremt pen, det var det første jeg tenkte. Han hadde gyldenbrun hud og store mørke øyne. Han så rett og slett veldig lite norsk ut. Da jeg hadde tenkt det, merket jeg at han hadde noe i hendene. Hårspray og en eske med fyrstikker. Han begynte å praye(?) hårsprayen på oss. Så skrek han til oss " Hvis noen prøver å stikke av, tenner jeg på. forstått?"
Alle så plutselig livredde ut, men brøt ut i pannikk. Det var noen damer som begynte å løpe til en dør som var lengre bak i kjelleren. Ungdommen slo en fyrstikk og kastet den mot dem. "Jeg advarte der,"sa han, han så ond ut.
Jeg klarte å løpe forbi han, men han prøvde å kaste en brennende fyrstikk på meg, jeg unnvek.
Jeg var livredd. Det eneste jeg tenkte i drømmen, var å komme meg langt vekk fra han. Jeg løp forbi huset mitt (der kunne han finne meg), forbi den lille skogen nedenfor, opp en bratt bakke i skogen og enda litt lengre. Jeg sto på toppen av bakken. Der følte jeg meg trygg.
I drømmen var det en uhyggelig stemning, som om jeg visste at jeg skulle dø.
Jeg løp videre, forbi en stor bru, også la jeg meg til å sove en ved en skolebygning.
Da jeg våknet, var det lyst, og jeg gikk inn på skolen. Læreren hørte på hva jeg fortalte om alt som hadde hent før jeg kom, og hun sa at jeg kunne få vær der. Jeg gikk inn i klasserommet, jeg fikk snille blikk. Alle bortsett fra en så opp på meg, han så uhyggelig ut. Det var han, ungdommen fra kjelleren. Jeg begynte å løpe vekk fra skolen igjen. Jeg snudde meg ett sekund, og så han komme etter meg.
Vi løp inn på ett kjøpesenter. Alle så forbauset på oss.
Jeg løp alt jeg hadde, men beina føltes svake bak meg. Jeg husker ikke helt hva som skjedde så, men jeg hadde funnet en nål, som var like lang som ett sverd. Jeg skulle drepe han som prøvde å drepe meg.
Jeg hadde funnet han, og snart sto han med nålen borret igjennom magen. Han snudde seg og så på meg. Så hvisket han " hvis jeg ikke kan ha deg, så skal ingen kunne det," han smilte. Han nektet å dø, jeg stakk han minst 50 ganger, han ville bare ikke dø. Frykten i kroppen ble større, jeg ville bare løpe nå. Så tok han tak i armen min. Så husker jeg ikke mer.

Jeg pleier ikke å drømme slik at jeg husker hele drømmen. I natt så husket jeg ganske mye. Jeg syntes det er så spennende å fortelle det videre, da får på en måte kroppen fred for hva den opplevde om natta. Jeg på en måte kaster drømmen i søpla.

Jeg forstår ikke hvorfor han gutten i klassen min var der. Sånn i det hele tatt. Jeg vet heller ikke hvem den gutten som prøvde å drepe meg er. Jeg pleier aldri å drømme om mennesker jeg ikke har møtt før. Så det er veldig merkelig. Kanskje han er noen jeg kommer til å skjenne.. Jeg har jo hatt noen sanne drømmer, men det er lenge siden. Denne drømmer er ihvertfall ikke sann. Det går bare ikke.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hmjo

hmjo

15, Oslo


Shoutbox

Kategorier

Arkiv

hits