De ekte vennene.

Jeg var skikkelig flink til å skaffe meg venner før. 
I femteklasse var jeg med noen hjem annenhver dag. Jeg hadde flere bestevenninner som stadig ringte på døra mi, sendte sms og som jeg chattet med stadig vekk.
Jeg var i hvert fall mer ute enn det jeg var hjemme.
Når jeg begynte i sjetteklasse fortsatte det. Jeg fikk enda flere venner. Dro på besøk til dem, og dro til byen, spiste is og greier.
Det fortsatte slik hele barneskolen. Når jeg sluttet i midten av syvendeklasse for å begynne på en annen skole, hadde jentene i klassen en fest for meg. Jeg hadde aldri følt meg så bra i hele midt liv.
Men da jeg kom på den nye skolen, var jeg plutselig ikke så populær lengre. Ikke at jeg noen sinne hadde vært det. Kanskje jeg bare tok feil valg av venner. Noe jeg absolutt ikke angrer på i dag. Jeg hadde et par venner på skolen. Et par jenter i klassen.

Så var det ungdomsskolen. Jeg hadde aldri vært så mye for meg selv. Vi hadde flyttet midt ute i skogen og det tok minst en halvtime å sykle til nærmeste venn.
Jeg hadde aldri vært så deprimert. De vennene jeg hadde ringte nesten aldri. Vi snakket nå og da på facebook, men det var ikke så mye mer enn det.
Kanskje jeg ikke var så flink med å få venner likevel.
Jeg hadde en to bestevenninner som jeg husker. Hun ene hang kun med meg når hennes bestevenninne var kjip med henne, eller at hun ikke kunne. Hva slags venn er det?
Hun andre var av den sjenerte sorten, som det var vanskelig å være med uten at man foreslo ting selv.
Så fikk den siste venninna mi og jeg en ny venn. Hun var super. Vi ble et slags trekløver og ble nesten aldri sett på skolen fra hverandre.
Igjen så følte jeg at jeg var en del av noe. Men fortsatt bodde jeg midt ute i skogen og hadde vanskelig for å være med vennene mine.
Det var det siste året på ungdomsskolen.  
Da hadde jeg tre venner. 16 år og kun tre venner fra skolen din.
Selvfølgelig hadde jeg mista kontakten med så godt som alle vennene mine fra Oslo.
jeg snakka nesten ikke med noen på facebook. Kun de nærmeste nå og da.

Nå går jeg på videregående. Har to venner igjen fra ungdomsskolen, ingen ordentlige venner fra oslo.
Så klart ble jeg venn med noen fra klassen min nå. Da har jeg vel et par mer til sammen.
Alle erfaringene jeg har hatt opp igjennom barndommen min har gjort meg så utrolig.. bitter.
De vennene jeg har hatt, har vist seg at jeg egentlig ikke kunne kalle venner uansett.
For, hva er egentlig en venn? Er det en som snakker med deg av og til i friminuttet? Eller er det en som du henger med absolutt hver dag?
Jeg kan si først at jeg er absolutt ikke en god venn til alle de jeg har igjen.
Men en EKTE venn er.. en som tar vare på forholdet. En som kommer på besøk uten å avtale en uke i forveien. En som ringer for å høre hvordan det går. En som ikke overser deg når det er en "bedre" venn tilstedet. En som man ikke ser deg en mer gang i året etter du har mast på vedkommede i flere månder om å møtes. 
Jeg kan komme på hundre flere grunner til hvordan en god venn skal være.
Kanskje det er derfor jeg er så bitter. De vennene jeg trodde skulle være vennene mine, har bevist ovenfor meg til slutt at jeg ikke betyr en dritt for dem.
Da tenker man til slutt hva man selv har gjort. Var det JEG som ikke holdt kontakten og ikke var en god venn?
Det er det som er så frustrerende og det som gjør det så vanskelig å få nye venner.

Det kommer alltid til å være jeg som sitter igjen alene, fordi alle andre finner seg noen som er bedre.
Jupp, der har du det. Akkurat som meg, liker folk ting som er mer interessant.

 

fml. 

Blanke ark

Jeg føler meg så lykkelig.
Skolen har begynt, vennene er tilbake fra ferie og det kommer endelig litt mer struktur i hverdagen. Hele sommerferien har vært en blanding av kjedsomhet, lange netter og mye tull med venner. Jeg har fått stygge blikk etter jeg har nevnt dette til noen, men jeg har faktisk gledet meg til å begynne skolen. Ungdomsskolen var mas og jeg følte meg som en ert i bløtkaka. Endelig videregående. Jeg er blitt voksen. Til de grader i hvert fall.

Vi begynte på torsdagen, noe som er veldig merkelig med tanke på at de fleste andre jeg kjenner begynner på mandagen.
Jeg følte meg så alene. Det var som om alle de andre kjente hverandre, og jeg vandret rundt som en loner. Forsto jo fort; da vi hadde kommet inn i klasserommet, at det var få som kjente hverandre... Ingen sa et ord. Da lærerene spurte om noe så var alle helt stille.
Det var egentlig den første dagen min på videregående. Stillhet og ikke så mye mer.
Den andre dagen var mye bedre. Da fikk vi hilst litt mer på hverandre og snakket sammen. Vi hadde noen "bli kjent"-leker, og fikk se litt mer av skolen.
Gleder meg utrolig mye til i morgen, siden vi skal begynne mer på alvor. Kall meg rar, men jeg elsker skolen.

Jeg valgte en skole som jeg visste ikke så mange andre kom til å velge. Med innspill av hvilke skoler som hadde den linjen jeg ønsket å gå selvfølgelig..
Uansett, grunnen til at jeg gjorde det, var at jeg ønsket å starte litt på nytt. Siden det ikke er så utrolig mange jeg kjenner som går der, blir jeg sett på som en helt annen person enn jeg ble sett på som på ungdomsskolen. Jeg var ikke akkurat den mest populære jenta på skolen. Jeg tror mye av det var på grunn av at jeg skulka mye. Tenk å skulke allerede før man blir mobba.. Jeg ble ikke mobba da. Jeg var bare ikke så glad i skolen, selvom jeg egentlig er det.

Jeg håper dette året blir så bra som jeg har håpet på at det skal bli. Har gledet meg til videregående i rundt 2-3 år. For nå så får jeg på en måte gjøre litt av det jeg syntes er interessant på skolen. Ikke bare algebra, historie og norsk...





Jeg vil ikke bli såret mer. Aldri mer igjen.

Jeg føler jeg ikke kan stole på noen gutter lengre. Absolutt ingen. 
Dessuten følte jeg meg ikke bedre etter jeg hadde sett denne filmen.. kan ikke huske hva den het akkurat nå.
Uansett... Den handlet om en mann som ikke forsto vitsen med forhold. En såkalt player.
Jeg begyte å tenke. Er det slik menn/gutter er? Jeg skulle ihvertfall tro det etter nylige erfaringer.
Jeg likte han egentlig ikke. Han var så merkelig. Kjeften hans gikk i ett. Om han selv selvfølgelig. Pervo var han jo og (hva hadde jeg forventet). 
Vi snakket litt på facebook en dag, og avtalte at vi skulle møtes. Etter en dag hvor jeg tilfeldigvis gikk forbi han på gata. 
For å være ærlig likte jeg han så lite, at jeg ville unngå å si hei til han, men han kom bort til meg. Han sa noe slikt som: skal du bare gå forbi uten å si hei?
Selvfølgelig er jeg jo ikke helt frekk, så jeg begynte å snakke med han. 
Uansett. Jeg møtte han, og han var litt søt egentlig. På en merkelig måte selvfølgelig. 
Vi bare satt og snakket sammen. Han ga meg komplimenter hele tiden. "Du er søt". En eller annen gang så spurte han om vi kunne kysse.
Fristende, tenkte jeg, men jeg ville bare ikke. Han begynte å mase. Jeg sa bare nei.
Vi gikk til et helt utrolig vakkert sted. Jeg pleier å gå dit av og til på kveldstid, pga utsikten.
Da vi gikk tilbake, tok han hånden min. Han hadde når vi gikk til det helt utrolig vakre stedet, men jeg hadde tatt hånden til meg. Jeg ville bare ikke at det skulle skje noe.
Vi hadde satt oss ned inntil en husvegg. Tulla rundt, lo. Plutselig var han veldig seriøs. Som om han var mange år eldre. Jeg følte meg så liten og barnslig. Fortsatte å tulle med han, kanskje han ville løsne igjen. Og da han gjorde det, spurte han hva jeg likte best. Jeg husker ikke hva jeg svarte. Og en gang etterpå, lå han halvveis oppå meg, prøvde å kysse meg. Jeg sa nei mange ganger, snudde hodet mitt vekk og lo. Jeg har en tendens til å le når jeg føler meg utilpass. Uheldigvis.
Tilslutt lot jeg han kysse meg. Egentlig var det litt deilig. Og så utrolig lenge siden. 
Han kysset meg hele tiden. Vi snakket, kysset og satt der. Etterpå fulgte han meg til bussen. 
Vi snakket i telefonen noen ganger. Han var så søt, men egentlig skjønte jeg greia.
Jeg møtte han noen dager etterpå. Vi kysset mer. Og han begynte å klå på meg -.- Orker ikke å skrive alle detaljene.
Jeg følte meg utrolig ukonfortabel. Så derfor som jeg skrev tidligere, lo jeg. Jeg prøvde å få han til å stoppe. Men han sa at jeg likte det, og fortsatte. 
Etter den dagen skrev jeg til han at jeg ikke ville møte han mer. Noen sinne. 
Jeg angret. Ringte han noen dager etterpå, og sa jeg savnet han og jeg angret på det jeg hadde skrevet.
Han brydde seg ikke en dritt. Jeg mener det. Jeg hørte det på stemmen hans. 
Jeg visste at han var en player. Aner ikke hva jeg tenkte på.

Noen dager senere var jeg med en venninne. Jeg spurte om hun kjente han og hvordan han var.
Hun sa at han var mega player og da jeg fortalte at jeg hadde holdt på med han, sa hun at en venninne av henne HOLDER på med han. At venninna hennes og han holdt på med hverandre, mens han holdt på med meg. En utro player altså.
Samme dagen eller noen dager etterpå , skrev jeg til han på facebook. Jeg fortalte at jeg hadde hørt at han hadde holdt på med andre mens vi holdt på. Dumme meg. Selvfølgelig sa han nei. Venninna mi hadde jo sagt at han pleide å si at han ikke kjente de personene han holdt på med.. Slik at han ikke ble stempla som en player. Men jeg tror alle vet det likevel.
Jeg begynte å like han jævlig godt egentlig. Jeg som er så utrolig lett påvirkelig. En gutt kan komme bort til meg og si jeg ser pen ut, og jeg ser for meg hvor mange barn vi kommer til å få. Selvfølgelig ikke bokstavelig. Men ja, dere skjønner poenget. 
Dumme meg. 
Jeg snakker aldri med han lengre. Skriver litt av og til. Når han gidder å svare.
Men jeg visste det så godt, og jeg kommer aldri til å gjøre noe slikt igjen. Jeg skal prøve å ikke gjøre noe slikt igjen.

Jeg har ødelagt hele synet mitt på gutter. Jeg vil aldri aldri aldri, ha et forhold til en gutt igjen. 
Det er slik man blir såret.

.................

Jeg møtte en dude igår, som jeg ikke har sett på en hel evighet..  Det fikk meg til å glemme at hjertet mitt var fullstendig knust. Jeg hadde det kjempehyggelig, eneste som irriterte meg var at jeg syntes han var pen.. og av og til kilte det forbrytersk i magen min. Som om jeg hadde falt for han allerede. Jeg vil ikke like han.. jeg vil at eksen min skal komme tilbake og si at han angret på alt og at han ville ta meg tilbake og at han var super romantisk og kysset meg til døde.
Det kom jeg på når faren min var så hyggelig å minte meg på at jeg egentlig savner han og at verden min er snudd opp ned. Jeg har mistet min aller bestevenn..
Jeg tror det er første gang jeg har hatt kjærlighetssorg .. sånn på ordentlig.. Hvis jeg ser noe som minner meg om han.. begynner tårene og renne.. heldigvis klarer jeg alltid å holde dem tilbake..
I går så jeg en jeep. Faren hans har Jeep. Jeg så en sykkel, han elsker å sykle. Jeg holder på å knekke sammen. Jeg var på butikken.. Jeg så det han liker å spise. Hjertet mitt brister.
Det holder på sånn hele tiden. Hvorfor kan jeg ikke bare godta at han ikke vil ha meg mer. Og bare.. gå videre. forelske meg i en ny gutt. hjertet mitt blir knust på nytt. Jeg finner en ny gutt.. Slik vil det gå til jeg dør.
det er vel det jeg er redd for. At ingen vil holde på meg foralltid. Det er aldri som i filmene. Jeg kommer til å være lykkelig en stund, for at så jeg enten forelsker meg i noen andre og vil forlate han/henne eller at han/henne ikke elsker meg mer. Pga det jeg har gjort.
Akkurat nå ønsker jeg ikke så veldig for å leve. Hvis det hadde kommet en gal morder inn, så ville jeg bedd på mine knær for at han hadde drept meg med det samme.. Uten å nøle.
Av og til så spretter jeg bare opp av sofaen og innser at det aldri vil bli det samme. Han kommer aldri til å ville ha meg tilbake.. uansett hvor mye jeg prøver. Jeg er så ullykkelig.

Stakkars fugl

I dag når jeg kom hjem fra skolen, så skulle mamma dra inn til storsenteret, og vi luftet med døren åpen. Jeg bare satt og koset meg med pcen og sånt. Plutselig hørte jeg en lyd ute ved inngangsdøren, men jeg tenkte ikke noe mer over det. Jeg hørte sånn krafse lyd mange ganger. Men jeg tenkte det var naboene oppe som holdt på med ett eller annet.
Senere skulle jeg på do, også tittet jeg inn på soverommet til mamma, og oppå dyna hennes satt det en FUGL! Jeg ble litt forbauset, og etterhvert slo det meg, hvordan i huleste skal jeg få den ut?
Jeg prøvde å gi den solsikkefrø, men den var alt for liveredd for å komme bort til meg. Deretter tok jeg på meg votter og stor genser(slik at det ikke gjør vondt hvis den skulle bite), og prøvde å fange den. Det ente med at den fløy ut på kjøkkenet, også tok jeg ett håndkle over den og bærte den ut i hagen. Da jeg tok av håndkledet så bare satt fuglen der. Jeg tror kanskje at den var veldig redd og ikke helt skjønte hva som skjedde. Så fløy den alt den hadde sin vei.
Stakkars mamma har fuglebæsj i hele senga si da..

Og etterpå skulle jeg ringe typen min. Han virket sånn kjempeglad. Det er han alltid når han sykler. Han sa at han var med noen venner, også sa han "var det noe spessielt eller?". Den setningen HATER jeg. Jeg føler meg så uvelkommen. Jeg hadde jo bare lyst til å fortelle om fuglen. Deretter tenkte jeg at jeg plagde han og at historien min var tåpelig. Han hadde jo sikkert mye mer lyst til å sykle enn å snakke med meg. Så jeg sa hadet og la på.
Blir så lei meg etterpå, vet ikke helt hvorfor. Jeg bare føler at han aldri har tid til meg. På lørdag reiser han, og da får jeg nesten ikke snakka med han. Tiden før han reiser bruker han jo selvfølgelig på å sykle, istedet for å si hadet til meg. Det virker ikke som om han har lyst til å snakke med meg i det hele tatt. Tror at jeg bare skal finne noen skikkelig gode venner eller en fin hobby. Slik at jeg slipper å kaste bort tiden min med å vente på han til kl. 22 om kvelden.

Vi hadde nest siste skoledag da, det var deilig. Jeg vet ikke helt, men jeg tror ikke at jeg har noen gode venner i klassen. Mine to bestevenner er litt.. Ikke helt bestevenner for å si det slik. Hu ene var borte i dag, siden hu er syk, det er greit nok. Men hu spør aldri om vi skal finne på noe. Hva slags bestevenninne er det? Men jeg liker henne veldig godt fordet om, siden vi har god kjemi, og snakker veldig godt sammen. Den andre venninna mi har en annen bestevenninne, som er liksom skikkelig bffe. De henger bare sammen hele tiden, og bestevenninna hennes liker meg absolutt ikke. Jeg vet ikke hvorfor, jeg har ALDRI gjort henne noe.Men det er vel sånn noen ganger, at folk bare ikke liker deg. Men det at de henger sammen gjør at jeg blir 5 hjul på vogna, spessielt når bestevenninna mi er borte fra skolen.
Jeg trives absoulutt ikke der.
En i den andre klassen har jeg fått litt bedre kontakt med i dag da. Jeg satt meg vedsiden av henne på bussen, så vi bare begynte å snakke sammen. Jeg missunner henne at hun klarer å bare snakke ut i fra det blå. Jeg syntes det er veldig vansklig å snakke med folk jeg ikke er så veldig godt kjent med. Hva skal jeg snakke om liksom? Derfor syntes folk veldig ofte at jeg er kjedelig i starten ( eller kanskje hele tiden) siden jeg er så stille. Men jeg mykner alltid opp etter noen timer. Når jeg er sikker på hva personen reagerer på og ikke reagerer på.
Vi kom frem til en konklusjon ihvertfall da, siden hun ikke skal noe, og hennes bestevenner skal reise bort, og jeg ikke skal noe. I sommerferien altså. Så hvorfor kan vi ikke henge sammen. Da slipper vi å kjede oss hver for oss. Jeg syntes det var genialt.

Så i sommerferien tror jeg det blir digg. Vet at jeg kommer til å henge med mine to aller bestevenninner og en annen bestevenninne håper jeg på å få sett noen ganger og. Det blir kjempegøy.

En bestevenninne av meg som bor kun 2 minutter unna huset til faren min har bestemt at vi skal nattbade i morgen. Jeg gleder meg forferdelig mye. Hu er kjempekul å være med. Vi finner på så mye kødd.
Hu har invitert en kompis av oss til å være med, men jeg vet ikke helt om jeg har så lyst at han skal være med oss.  Tror det blir veldig kleint. Siden han er gutt. Eller kanskje det hadde blitt fett om han ble med. IDK.

Gleder meg uansett veldig til i morgen.

-.-

Jeg er skikkelig deprimert nå. Jeg tror det er på grunn av kjæresten min. Det er kanskje veldig rart, siden han er kjæresten min da..
Han er nesten aldri pålogget mer, og bor ett stykke unna meg. Vi sees ca 2 ganger i månden.
Han er jo veldig glad i meg, og vil gjerne snakke med meg, men så fort sola skinner, er han ute hele dagen. Mens jeg sitter å venter på at han skal logge på, hele dagen. Når jeg bor hos moren min, er jeg bare inne og sitter på dataen. Siden jeg ikke har noen skikkelig gode venner her. Ihvertfall ingen som bryr seg noe spess om meg. Eller jeg vil kanskje kalle dem mer, bekjente som treffes en gang i blandt. Fuck dem.
Uansett og da bare venter jeg på han hele dagen. Og jeg tørr ikke å ringe heller, siden jeg er redd han skal syntes jeg er gledesdreper og plager han osv..
Skulle bare ønske at han bodde nærmere.. Slik at jeg kunne sett ham hver eneste dag. Slik som de fleste andrekjærestepar.
Også vil han nesten aldri finne på noe med meg, av og til så føler jeg bare at han.. ikke vil ha meg.
Itillegg så får jeg nesten ikke sett han i hele sommerferien, han kommer til å dra til USA. kommer til å se han en eller to jævla ganger før sommeren er slutt.
Også blir han skikkelig opptatt igjen -.-

Skulle ønske jeg hadde flere gode venner. EKTE venner, som trenger deg hele tiden, ikke bare når det er for deres egen fordel. Jævla tapere.

Foreldre som er stygge i hodet(missekonkuranser for barn)

Hadde ekstremt kort dag i dag på skolen. Heldigvis. I natt sov jeg 4 timer, og var helt utslitt da jeg våknet, men klarte å krype ut av senga og gå likevel. Det som er bra nå er at jeg kommer til å få sove i kveld! Uheldigvis har vi fri i morgen. GODEGUD!!

Jeg satt nettopp å så på ett program på TLC Norge, og for å si det rett ut så var det helt fucket.Det handlet om sånne små jenter på 5-10 år som deltar på sånn missekonkuranse. Jeg blir nesten litt kvalm når jeg ser på det, men man klarer nesten ikke å la være å se på heller. Foreldrene er jo helt syke i hodet. Jeg syntes forferdelig synd på både barna og foreldrene dems.
Jeg ville aldri sendt barnet mitt på missekonkuranse, trent med henne i mange månder, kledd henne i store tyllkjoler, sminket henne og lesset henne ned med løshår. Bare slik at jeg kunne oppfylt drømmen min om å være pen? Disse foreldrene burde gi fra seg drømmen sin og tenke seg litt om. De former jo barna sine om til selvgode små drittunger. Sånne som ingen liker.
Igjen, STAKKARS, STAKKARS,STAKKARS barn!


(Google)
Se på henne da, hva er det foreldrene tenker på?




Jeg tror jeg skal holde meg til The Simpsons.

Da dro jeg til bestevenn da

Nå venter jeg på bussen til bestevenninna mi. Det er forferdelig kjedelig å vente på bussen. Eller å vente i det hele tatt. Sånn egentlig.
I det siste har jeg følt meg utrolig stygg i trynet men samtidig så føler jeg at jeg har mer energi, og har lyst til å henge med venner. Ha ett liv.

På skolen var det dritkjedelig. Jeg tegnet da, en mann. Eller en gutt da. Alle som så tegningen bare "å hærregud hvordan klarer du det?", ærlig så blir jeg litt irritert av det. Det er ikke SÅ vansklig å tegne. Men jeg nyter det fordet om, siden å tegne er det eneste jeg er ordentlig flink til. Ingen andre i hele verden har akkurat min tegnestil. Det er ingenting annet jeg er mer stolt av enn det.

Det er deilig å tenke på at det snart er skoleslutt og sommerferie. Ingen lekser, ingen tøffe morgninger. Bare sommerferie. Is. Bading. Venner.
Jeg har bare lyst til å slappe av og være med alle vennene mine. Kanskje møte familie som jeg ikke ser så ofte og. Vi kan finne på masse kødd og ha det gøy. Uten å tenke på tentamner, lekser eller å måtte komme hjem tidlig siden det var skole dagen etter. Å så deilig.. Jeg gleder meg kjempemye!

07.06.2012

Jeg møtte en venn i dag. Det er ikke helt meg og gjøre.
Det var en kompis av meg som jeg ikke har sett på en liten stund. Vi var litt rundt i oslo, før vi dro hjem til han. Og det var jævlig kjedelig. Han bare elsker å spille gitar, og for å være ærlig så er jeg så lei disse gitarene hans. Så jeg bare satt der, han spilte, snakket kun om de forkjellige grepene i sangen. Er det rart jeg ikke er forelska i han eller?
Jeg måtte bare irritere meg over det, det er så typisk han. Og etterpå måtte vi selvfølgelig ha denne samtalen om at han likte meg så godt, og om jeg noen gang hadde tenkt at vi skulle være sammen osv. Uff, jeg hater den samtalen. Han blir bare lei seg... Jeg liker virkelig ikke å såre folk, men hva skal jeg gjøre når han spørr om sånne ting. Jeg vil jo heller ikke at han skal innbille seg noe.

Jeg har vært flink i dag da. Ikke akkurat sunn, men ikke spist mer enn jeg burde ihvertfall. Burde kanskje ha spist litte grann mer, men det får gå for i dag. Ville trene og, men kom så sent hjem.
Det kommer jo en dag i morgen.

Jaja..

En rar drøm

I natt hadde jeg den rareste drømmen på lenge.
Så vidt jeg husker, så var det krig i Norge, og jeg var i ett kjøpesenter. Gudene vet hvorfor...
Faren min var sammen med meg, og vi måtte gjemme oss, fordi det kom noen som ville skyte alle i butikken. Derfor tok vi inn på ett hotell som var inne i ett kott, på ett eller annet merkeligvis. Inne i det lille kottet, var det to senger, bad og en ekstra dør. Mer husker jeg ikke av drømmen, før jeg plutselig er hos en veldig god venninne av meg (la oss kalle henne Kamilla), og vi skulle få lov til å sove i to av skuffene dem hadde hos seg. Plutselig hørte vi skudd, og jeg løp alt jeg kunne ut på gaten. Deretter løp jeg opp en vei som er ekstremt nærme en skog vi har i nærheten der jeg bor.
Da jeg snudde meg og så meg tilbake, så jeg en gutt fra klassen min komme løpende. Jeg visste ikke hva han gjorde der, fordi han bor egentlig ganske langt unna meg i virkeligheten. Han sa han ville gjemme meg, så vi la oss sammen i en veigrøft og han hadde tatt med seg en diger sovepose, som vi la oss sammen oppi. Det var så rart, vi bare lå der, redde, og holdt hender. I virkeligheten ville jeg aldri ha gjort det med han, fordi jeg liker han egentlig ikke så veldig godt. Selvom så føltes det veldig trygt og godt, i drømmen.
Når vi hadde ligget der en stund, kom det kjørende en bil, som stoppet rett vedsiden av oss. Vi løp alt vi kunne inn i en hage som var i nærheten og gjemte oss bak en gammel barnevogn. Personene som var i bilen ropte navnet mitt, helt til de antageligvis ga opp og kjørte videre ned veien.
Jeg husker ikke mer fra vi var der i hagen. Jeg vet det var mer som skjedde der, men uansett så løp jeg uten den gutten i klassen min, tilbake til Kamilla sin blokk.
Jeg løp rett inn i kjelleren der. Det var flere som satt der, kanskje 20 stykker. Vi hørte noen som kom nærmere kjelleren med en pose som knitret veldig. Døren smalt opp, og det kom inn en gutt. Eller en ungdom da. Han var ekstremt pen, det var det første jeg tenkte. Han hadde gyldenbrun hud og store mørke øyne. Han så rett og slett veldig lite norsk ut. Da jeg hadde tenkt det, merket jeg at han hadde noe i hendene. Hårspray og en eske med fyrstikker. Han begynte å praye(?) hårsprayen på oss. Så skrek han til oss " Hvis noen prøver å stikke av, tenner jeg på. forstått?"
Alle så plutselig livredde ut, men brøt ut i pannikk. Det var noen damer som begynte å løpe til en dør som var lengre bak i kjelleren. Ungdommen slo en fyrstikk og kastet den mot dem. "Jeg advarte der,"sa han, han så ond ut.
Jeg klarte å løpe forbi han, men han prøvde å kaste en brennende fyrstikk på meg, jeg unnvek.
Jeg var livredd. Det eneste jeg tenkte i drømmen, var å komme meg langt vekk fra han. Jeg løp forbi huset mitt (der kunne han finne meg), forbi den lille skogen nedenfor, opp en bratt bakke i skogen og enda litt lengre. Jeg sto på toppen av bakken. Der følte jeg meg trygg.
I drømmen var det en uhyggelig stemning, som om jeg visste at jeg skulle dø.
Jeg løp videre, forbi en stor bru, også la jeg meg til å sove en ved en skolebygning.
Da jeg våknet, var det lyst, og jeg gikk inn på skolen. Læreren hørte på hva jeg fortalte om alt som hadde hent før jeg kom, og hun sa at jeg kunne få vær der. Jeg gikk inn i klasserommet, jeg fikk snille blikk. Alle bortsett fra en så opp på meg, han så uhyggelig ut. Det var han, ungdommen fra kjelleren. Jeg begynte å løpe vekk fra skolen igjen. Jeg snudde meg ett sekund, og så han komme etter meg.
Vi løp inn på ett kjøpesenter. Alle så forbauset på oss.
Jeg løp alt jeg hadde, men beina føltes svake bak meg. Jeg husker ikke helt hva som skjedde så, men jeg hadde funnet en nål, som var like lang som ett sverd. Jeg skulle drepe han som prøvde å drepe meg.
Jeg hadde funnet han, og snart sto han med nålen borret igjennom magen. Han snudde seg og så på meg. Så hvisket han " hvis jeg ikke kan ha deg, så skal ingen kunne det," han smilte. Han nektet å dø, jeg stakk han minst 50 ganger, han ville bare ikke dø. Frykten i kroppen ble større, jeg ville bare løpe nå. Så tok han tak i armen min. Så husker jeg ikke mer.

Jeg pleier ikke å drømme slik at jeg husker hele drømmen. I natt så husket jeg ganske mye. Jeg syntes det er så spennende å fortelle det videre, da får på en måte kroppen fred for hva den opplevde om natta. Jeg på en måte kaster drømmen i søpla.

Jeg forstår ikke hvorfor han gutten i klassen min var der. Sånn i det hele tatt. Jeg vet heller ikke hvem den gutten som prøvde å drepe meg er. Jeg pleier aldri å drømme om mennesker jeg ikke har møtt før. Så det er veldig merkelig. Kanskje han er noen jeg kommer til å skjenne.. Jeg har jo hatt noen sanne drømmer, men det er lenge siden. Denne drømmer er ihvertfall ikke sann. Det går bare ikke.

En kjedelig dag.

I dag gadd jeg ikke skolen, jeg bare orket ikke å gå. Så jeg ble hjemme. Spiste is, kjedet meg, chattet på chatroulette.
Jeg føler meg virkelig ikke bra i dag.. sånn psykisk. Det er altfor mange tanker i hodet mitt, og jeg føler meg rett og slett stygg. Jeg tror det er mye pga eksemen, men også fordi at alle andre ser mye bedre ut enn meg til vanlig. De kan ha sminke på hver dag, den ligger perfekt. Håret ser bra ut, de er tynne. Det irriterer meg, hvorfor kunne ikke jeg fått være sånn jeg og..Jeg
Jeg har spist 100 is i dag.. minst.. Jeg prøver egentlig å slanke meg, bli tynn; perfekt. Men det gikk bare ikke i dag. Prøvde å trene etterpå, men hadde bare ikke styrke i kroppen til det, så jeg tøyde bare ut. Følte meg jo litt bedre etter det, men uansett har jeg det ikke bra i huden min.

En av bestevenninnene mine mener tydeligvis ikke at vi er bestevenninner. Jeg ble faktisk litt såret. Det får gå greit. Begynte å tenke på det, også fant jeg ut at jeg egentlig ikke har noen ekte venner lengre. De bare kommer til meg hvis de trenger noe, en venn når ingen andre har tid, en å snakke med når ingen andre gidder å høre på en. Jeg føler meg som ett kjøleskap, folk kommer aldri for å bare hilse på, bare når de virkelig trenger noe. Det er kanskje min egen feil og. Jeg har ikke akkurat vært sosial i det siste, og siden jeg begynte på skolen igjen, så er jeg bare.. den jenta som bare er der. Du kan spørre henne når du virkelig trenger noen å snakke med.
Uansett, snakket jeg med en annen venninne, og spurte om hu ville finne på noe en gang, så ble det litt sånn "men, jeg kan ikke da og da og da" så jeg sa at hu fikk bare se når hun hadde tid og si ifra. Hun kommer aldri til å ha tid. Spessielt ikke til meg.
Jeg føler meg så ensom nå.

Det er så rart, jeg vil bare være en som alle syntes er morsom å være med. Møte nye venner. Ha et nogenlunde perfekt liv. Perfekt hud.
Jeg er bare ikke skapt for det. Jeg er skapt for å være den vennen som alle kommer til hvis ingen av de 200 andre har tid.

Thats life.

Les mer i arkivet » April 2014 » August 2013 » November 2012
hmjo

hmjo

17, Oslo

En nettdagbok. Jeg skriver om det som plager meg, og om det som gjør meg lykkelig. Mye om venner, kjærlighet og andre ting som hender i min hverdag. Jeg vil helst være anonym :)


Shoutbox

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits